Takk for følget!

Da er vi hjemme i Norge. Takk for følget på bloggen:)

Takk for oss fra Hanne, Kirsti, Elisabeth og Gunnhild

I dag var vi på skolen for siste gang for å ta farvel med våre nye venner ved Linda West. Vi fikk gaver fra mentorene våre og mottok praksisrapporter fra rektor. Rapportene var morsomme å lese, og det stod grundige beskrivelser av alt vi har gjort sammen med klassen og lærerne. Resten av dagen har vært en dag full av ”siste gang” opplevelser, men vi håper at vi får mulighet til å komme tilbake hit til Livingstone en gang.

Nå skal vi bare pakke ferdig koffertene og begi oss ut på siste del av reisen. Den lange flyturen hjem. Flyet vårt fra Livingstone går klokken 13.30 i morgen. Rektorer og lærere skal følge oss til flyplassen, og det blir nok ikke mange tørre øyne når vi forlater byen og menneskene vi har blitt så glade i. (For de som måtte ha interesse av å vite planen for resten av reisen: Johannesburg - London kl. 20.15, London - Oslo kl. 07.20, framme kl. 10.30. Deretter spres vi for alle vinder..)

Tusen takk for oss. Vi har hatt en fantastisk reise og har fått med oss minner for livet.

Kvinnedagen og avslutning på Nalituwe

I dag har vi vært heldige å få delta i markeringen av kvinnedagen her i Livingstone. Med matchende kjoler med resten av de ansatte ved skolene våre har vi ventet i to timer før toget startet, marsjert ned hovedgaten til Civic Centre og lyttet til taler, sang og dans.

Fra venstre Elisabeth, Jarle, Kirsti, Therese, Gunnhild, Helene, Hanne og Hans Kristian

På ettermiddagen var det feiring av Womens` Day på Nalituwe Basic School. Da vi ankom var de kvinnelige lærerne i god gang med dansingen. Og vi kastet oss rask ut i dansen vi og, selv om vi er stive som nordmenn flest.. Deretter skulle vi sette oss annenhver zambisk - norsk mens vi skulle spise, noe som gjorde at vi alle fikk snakket med andre enn vi til vanligvis gjør.

Kvelden var visstnok ikke bare en feiring av kvinnenes dag, men også en avslutning for oss studentene, og gjengen fra Linda West var også med. Som Stephania sier ”We`re all one family”. Vi hadde en avslutning på lørdag, men det er alltid fint med en ekstra fest. Rektor og mentorer takket for en fin tid med oss, deretter fikk vi fra Nalituwe en t-skjorte, lue og skjerf med zambisk trykk på. Så nå har vi ingen grunn til å glemme Zambia selv i -20 i Trondheim. Jarle, Hans Kristian, Helene og Therese tok også ordet og takket for en fin tid på Nalituwe – og da var gråten nærme. Vi har hatt det fantastisk sammen med alle der, og vi kommer aldri til å glemme menneskene vi har blitt kjent med.

Send off party

Lørdag kveld var lærere fra Linda West og Nalituwe samlet for fest med åtte flotte studenter (f.v. Kirsti, Hanne, Therese, Hans Kristian, Jarle, Elisabeth, Helene og Gunnhild). Det ble grilling og dansing, og de nå solbrune nordboerne kjørte på med noen strofer fra Vamps Månemannen, i tillegg til å danse en afrikansk dans fra North-Western Province. Alt til tilhørernes store begeistring. Våre gavmilde verter hadde fått sydd zambiadrakter til hele gjengen. Vi er så takknemlige for alt vi har fått her at det ikke fins ord. Sola smiler til oss de siste dagene her, og vi koser oss masse!

I morgen er det kvinnedagen, og da skal vi ta på oss nye skreddersydde drakter.

Dancing around Africa

Det regner i Livingstone, og åtte superstudenter tilbringer sine siste dager i Zambia med lesing, dansing, og moro. Vi er nå ferdige på lærerutdanningen. De tre dagene vi var på DALICE fikk vi med oss undervisning i matematikk, historie, pedagogikk og
religion.

Da regnet i kveld pøste det på sin 27. time følte vi for å interacte med de afrikanske rytmer i en dancing and drumming leksjon på Olgas. Med hver vår flotte chitengue (?) og norske hoftevrikk var vi et syn for restaurantens gjester og betjening. Jarle var en mester i four corners mens Hans Kristian ble vervet som dansegruppas nye trommespiller. Flott opplegg, vi har det gøy. Nå tregner vi bare å øve oss litt til, så har vi forestillingen klar til avsjedsfesten med over hundre lærere fra Linda West og Nalituwe.



Gunnhild, Elisabeth og Hanne

Siste uke på Linda West

Selv om african time kan regnes som noe upålitelig, raser tiden av gårde for oss som tilbringer dagene her i Livingstone. Nå er det søndag, og det er ti dager til vi reiser hjem. På torsdag avsluttet Kirsti, Hanne, Elisabeth og Gunnhild sin undervisingspraksis ved Linda West Basic School.

I løpet av den siste uken på skolen har elevene danset tradisjonelle afrikanske danser og ”skal vi danse- dansen”. De har også sunget, lagt førstehjelpsbøker og fått lesetrening med bøker lånt fra biblioteket (stor stas!). Vi avsluttet med en fest i begge klassene, og Elisabeth og Gunnhild fikk oppleve noen dansetrinn vi bare kan drømme om å etterligne selv. Klasserommene var pyntet med ballonger og elevene koste seg med 20 kjekspakker og 20 liter juice, og selvfølgelig bilder av seg selv og film av dansingen (enda større stas!). Fire triste studenter forlot skolen etter avskjeden (ikke stas).

Lørdagskveld var det klart for BBQ på Jollyboys, alle var invitert! Guttene gjorde et lurt valg da de slengte et kilo biff på grillen. Jentene ville derimot gå for den sunne og enkle varianten med kylling, men det hele endte med noen halvstekte marinerte kyllingbiter på tallerkenen. Hanne og Elisabeth måtte ty til den velkjente toasten, og ble møtt med latter av Jonathan i baren.

I dag, søndag, startet vi dagen med et besøk i Ethels kirke. Fantastisk sang og dansing også her. Noe frustrerende for agnostikerne av oss å iherdig bli forsøkt skrevet inn som kirkens medlemmer, men ellers var opplevelsen super!

Ellers lader vi opp til en ny dag på lærerutdanningen i morgen.

Elisabeth og Gunnhild

Lærere i praksis, i Zambia - episode 4

Klokka er 07.30. Fredag. Hva skjer klokka 07.30 fredag? Det er tid. Rocketid. Norsk rock. En sang. To gutter. En av dem kan teksten. Trønderen ikke så mye. Det er dette de har øvd på. I opptil 26 og et halvt minutt har de spilt sammen tidligere. Det var dagen før. På Jolly boys. Once in a lifetime experience. Tre tusen unger (kanskje til og med fem tusen. Kanskje til og med ett tusen. Mest sannsynlig fire hundre). TI TUSEN UNGER. Torkelsen skjelver. Han er ikke vant til dette. Sæterbakk er rolig. Som en dinosaur etter aftensmat. Han har spilt i band. Han har rullet med gitaren før. Gitar….morsomt instrument i grunn. Jesus har gått av scenen. Sæterbakk og Torkelsen blir vinket opp, Nå skal det skje. Den tidligere fotballstjernestatusen blir nå byttet ut med stjerne innenfor rock. Folk-rock. Caps’n bak fram. Rett rygg. Ok gitar. Tromme som lukter ku. En mann med rulle r. En mann uten. Vi er klare. Sangen er Bak et hallelujah! av Kaizers Orchestra. Barna er steingira (steiner, som vi kjenner dem, har ikke til vane for å bli veldig gira, men det har vært funn av marmorstein i Nepal som faktisk har vært ganske hissige av seg. Forskerne klør seg i hodet. Er dette mulig? Jeg vet ikke. Jeg studerer norsk og religion) Disse bleike lærerne skal gjøre noe. Torkelsen forklarer. Syng på refrenget. La da da da da da da. Kidsa er med. Sæterbakk fifler med den ene strengen. Stemt? Joda. Han spiller sakte, men korrekt (i følge Sæterbakk selv). Sangen er i gang. Sæterbakk spiller dempet på gitaren mens han prøver å roe ned horden av ivrige Kaizers fans. Torkelsen begynner sin tripping på siden av trommen. Barna ler. Hvit mann slår feil på tromme. Morsomt det. Torkelsens røst setter inn. En hel masse tekst som absolutt ingen forstår kommer ut. Dette er gøy. Klapp på gitar. Kjør refreng. Barna gauler ut. Det er fantastisk. Stjernenykkene blir større og større. Sæterbakk sliter med å sitte stille. Han begynner å synge. Melodisk ganske bra. Teksten sitter som kaldt smør på brytebrød. Uttalen er som kremert loff. Holdningen dog er sterk! Andre vers. Torkelsen har på forhånd sagt ahan kommer til å synge feil. Torkelsen synger feil. Sæterbakk ser på Torkelsen. Torkelsen ser på Sæterbakk. Klapp klapp. Refreng. Fortsatt konge. Sangen er slutt…..eller er den det. Gutta fortsetter. Ned med tempo. Refreng. Sæterbakk reiser seg. Han danser med gitaren. Torkelsen danser med kua. Med en frekk manøver avsluttes sangen. Sæterbakk er gira. Like gira som den gangen han så et lime-tre. Var i underkant av fire uker siden. Plutselig stod det bare der. Et stk. tre. Fullt av lime. Masse lime. Sæterbakk roper med gitaren hevet mot himmelen: ”Thank you Nalituwe!!” Det er unger overalt. Overalt! De jubler. Torkelsen og Sæterbakk går ned fra scenen. De er fornøyde. De er glade. De er stolte. De har gjort noe som ingen har gjort før.

”There ain’t no mountains high enough.”

-Hans Kristian-