Siste uke på Linda West

Selv om african time kan regnes som noe upålitelig, raser tiden av gårde for oss som tilbringer dagene her i Livingstone. Nå er det søndag, og det er ti dager til vi reiser hjem. På torsdag avsluttet Kirsti, Hanne, Elisabeth og Gunnhild sin undervisingspraksis ved Linda West Basic School.

I løpet av den siste uken på skolen har elevene danset tradisjonelle afrikanske danser og ”skal vi danse- dansen”. De har også sunget, lagt førstehjelpsbøker og fått lesetrening med bøker lånt fra biblioteket (stor stas!). Vi avsluttet med en fest i begge klassene, og Elisabeth og Gunnhild fikk oppleve noen dansetrinn vi bare kan drømme om å etterligne selv. Klasserommene var pyntet med ballonger og elevene koste seg med 20 kjekspakker og 20 liter juice, og selvfølgelig bilder av seg selv og film av dansingen (enda større stas!). Fire triste studenter forlot skolen etter avskjeden (ikke stas).

Lørdagskveld var det klart for BBQ på Jollyboys, alle var invitert! Guttene gjorde et lurt valg da de slengte et kilo biff på grillen. Jentene ville derimot gå for den sunne og enkle varianten med kylling, men det hele endte med noen halvstekte marinerte kyllingbiter på tallerkenen. Hanne og Elisabeth måtte ty til den velkjente toasten, og ble møtt med latter av Jonathan i baren.

I dag, søndag, startet vi dagen med et besøk i Ethels kirke. Fantastisk sang og dansing også her. Noe frustrerende for agnostikerne av oss å iherdig bli forsøkt skrevet inn som kirkens medlemmer, men ellers var opplevelsen super!

Ellers lader vi opp til en ny dag på lærerutdanningen i morgen.

Elisabeth og Gunnhild

Lærere i praksis, i Zambia - episode 4

Klokka er 07.30. Fredag. Hva skjer klokka 07.30 fredag? Det er tid. Rocketid. Norsk rock. En sang. To gutter. En av dem kan teksten. Trønderen ikke så mye. Det er dette de har øvd på. I opptil 26 og et halvt minutt har de spilt sammen tidligere. Det var dagen før. På Jolly boys. Once in a lifetime experience. Tre tusen unger (kanskje til og med fem tusen. Kanskje til og med ett tusen. Mest sannsynlig fire hundre). TI TUSEN UNGER. Torkelsen skjelver. Han er ikke vant til dette. Sæterbakk er rolig. Som en dinosaur etter aftensmat. Han har spilt i band. Han har rullet med gitaren før. Gitar….morsomt instrument i grunn. Jesus har gått av scenen. Sæterbakk og Torkelsen blir vinket opp, Nå skal det skje. Den tidligere fotballstjernestatusen blir nå byttet ut med stjerne innenfor rock. Folk-rock. Caps’n bak fram. Rett rygg. Ok gitar. Tromme som lukter ku. En mann med rulle r. En mann uten. Vi er klare. Sangen er Bak et hallelujah! av Kaizers Orchestra. Barna er steingira (steiner, som vi kjenner dem, har ikke til vane for å bli veldig gira, men det har vært funn av marmorstein i Nepal som faktisk har vært ganske hissige av seg. Forskerne klør seg i hodet. Er dette mulig? Jeg vet ikke. Jeg studerer norsk og religion) Disse bleike lærerne skal gjøre noe. Torkelsen forklarer. Syng på refrenget. La da da da da da da. Kidsa er med. Sæterbakk fifler med den ene strengen. Stemt? Joda. Han spiller sakte, men korrekt (i følge Sæterbakk selv). Sangen er i gang. Sæterbakk spiller dempet på gitaren mens han prøver å roe ned horden av ivrige Kaizers fans. Torkelsen begynner sin tripping på siden av trommen. Barna ler. Hvit mann slår feil på tromme. Morsomt det. Torkelsens røst setter inn. En hel masse tekst som absolutt ingen forstår kommer ut. Dette er gøy. Klapp på gitar. Kjør refreng. Barna gauler ut. Det er fantastisk. Stjernenykkene blir større og større. Sæterbakk sliter med å sitte stille. Han begynner å synge. Melodisk ganske bra. Teksten sitter som kaldt smør på brytebrød. Uttalen er som kremert loff. Holdningen dog er sterk! Andre vers. Torkelsen har på forhånd sagt ahan kommer til å synge feil. Torkelsen synger feil. Sæterbakk ser på Torkelsen. Torkelsen ser på Sæterbakk. Klapp klapp. Refreng. Fortsatt konge. Sangen er slutt…..eller er den det. Gutta fortsetter. Ned med tempo. Refreng. Sæterbakk reiser seg. Han danser med gitaren. Torkelsen danser med kua. Med en frekk manøver avsluttes sangen. Sæterbakk er gira. Like gira som den gangen han så et lime-tre. Var i underkant av fire uker siden. Plutselig stod det bare der. Et stk. tre. Fullt av lime. Masse lime. Sæterbakk roper med gitaren hevet mot himmelen: ”Thank you Nalituwe!!” Det er unger overalt. Overalt! De jubler. Torkelsen og Sæterbakk går ned fra scenen. De er fornøyde. De er glade. De er stolte. De har gjort noe som ingen har gjort før.

”There ain’t no mountains high enough.”

-Hans Kristian-